1966

Offisiell åpning: Den offisielle åpningen av Parken finner sted lørdag 25. juni 1966, etter ett års prøvedrift. 3500 besøkende kommer i løpet av helgen.

Dyreparkens far: Willy H. Tjomsaas var mannen som fikk startet Dyreparken. Det var et ensomt prosjekt i begynnelsen, men han hadde en urokkelig tro på at byen trengte en dyrepark, og jobbet hardt for å skaffe investorer. Det lyktes heldigvis til slutt, og de første årene brukte Willy så godt som all sin tid på å bygge opp parken, ansatte medarbeidere og fikk tak i dyr. Også hans kone Grethe og deres tre barn Bente, Bjørn og Eddi både bodde og jobbet i Dyreparken i lange perioder.

Bjørn er det kuleste dyret av de i alt 30 dyreartene i Dyreparkens første sesong. I tillegg er det bl.a. guanakoer, bavianer og esler.

Det er åtte ansatte da Dyreparken åpner porten sommeren 1966. Forruten bestyrer Willy Tjomsaas er det en assistent, en anleggsarbeider, en tømmermann, to dyrepassere, en kontordame og en vaskehjelp.

I 1966 koster inngangsbillettene 3 kroner for voksne og 1,50 kr for barn.

Nytt: Slik fremstod det flunkende nye inngangspartiet sommeren 1966.

Ikke alt gikk som smurt den dagen Dyreparken åpnet 25. juni 1966. Christianssands Tidende refererte i mandagsavisen: «Dyreparken ble offisielt åpnet lørdag formiddag, og apekattene i parken innledet sin karriere med å hoppe i vanngraven, svømme ut av sitt tildelte territorium og forsvinne i trærne. Alle parkens dyrepassere trådte øyeblikkelig i aksjon og fikk i løpet av kort tid lokket hjem 11 av de 15 raske dyr. De fire siste fikk man ikke tak i, men de leiret seg i tretoppene like over sine bur, og man regnet med at de ville gå hjem av seg selv når stemningen i parken ble litt roligere.»

Snorklipping: På åpningsdagen 25. juni 1966 hadde Fredrik Werrring æren av å klippe over snoren og erklære Dyreparken for offisielt åpnet. Werring var lektor og formann for Kristiansand museum. Seremonien ble filmet og kom på Dagsrevyen.

Det fantes tre andre dyreparker i Norge i 1966, og Dyreparken i Kristiansand var den fjerde i rekken. De tre andre dyreparkene var; Dyreparken ved Verdens Ende på Tjøme (nedlagt 1973), Fornebo Dyrepark (nedlagt 1967) og Dyreparken ved Oslo, i Ås (1962 – 1985).

Norske sjømenn i utenriksfart fikk tak i både det ene og det andre i fremmede havner. Levende dyr var intet unntak, men det kunne nok være begrenset hvor lenge moroa varte. I oktober 1966 kom dette telegrammet til Dyreparken: «Har en bavian og en sjimpanseliknende apekatt fra Guinea, Afrika. Tilbys dyrehaven som en gave fra skipet, og kan sendes Dem fra Kiel ca 20.10. Begge friske. Svar utbes snarest. Vennligst mannskapet fra «Herborg» (Vaboens rederi).»

Ponniridning var en populær aktivitet de første månedene, det var også den eneste aktiviteten.

Ponniridning var en populær aktivitet de første månedene, det var også den eneste aktiviteten.

Slem geitebukk: Dirdalsgeita Blåmann som var på plass i Dyreparken allerede i 1965 var dessverre ingen snill geitebukk. Tvert om. Den var olm og farlig for alle på to ben, og mang en dyrepasser fikk de store hornene plantet i ulike kroppsdeler. Og når Blåmann ikke hadde mennesker å plage, så gjøv den løs på gjerdene, eller stanget så hardt i murveggen at den fikk betennelse i hornene.

Første annonse: Den første avisannonsen, dagen før åpningsdagen i 1966.

Første plakat: Den første plakaten, 1966.

En av gjestene i 1966 var Ragnhild Danielsen, som besøkte Dyreparken sammen med sin familie like etter den offisielle åpningen. Her hjelper hun sin datter Ruth Inger opp på en av ponniene, i tidsriktig matroslue. Foran sitter nevø Geir Sverre Syvertsen.

To gulpannede amazonpapegøyer var blant Dyreparkens første attraksjoner i 1966. De hadde en fortid på sjøen, der de var lært opp av spanske sjøfolk. I Dyreparken forstod ingen hva de sa, før en sjømannsprest kom på besøk. Han kunne fortelle direktøren at papegøyene snakket som om de kom fra et spansk horehus.